REISEBREV FRA INDIATUR OKTOBER 2019

I starten av oktober var Frank Løymen og jeg (Øystein Eklund) i India for å besøke barnehjemmene. Etter en lang reise med fly og bil, nærmet vi første stoppested: guttebarnehjemmet i Kalimpong. Vi kjenner på en spenning når vi nærmer oss.

Fortsatt husker vi de magre kroppene, skitne klærne og de tomme blikkene. Selv om vi har mottatt flere positive rapporter, flyr mange tanker gjennom hodet. Hvordan går det med dem? Har de det bra på barnehjemmet? Hvordan går det på skolen? Har de det gøy med lek og spill?

Etter hvert skimter vi barnehjemmet, og det slår oss igjen - for et fantastisk bygg! Tenk at vi har fått opp dette store hjemmet for litt over en million kroner. I døra blir vi møtt av husfar Ganesh og to av guttene som ønsker oss velkommen. De tar oss godt imot og gir oss en kopp te. Etter hvert møter vi flere av guttene som hilser på oss med den lille engelsken de kan. De er nysgjerrige, imøtekommende og glade, og før vi vet ordet av det er vi i gang på fotballbanen. Her er det full innsats fra første sekund, og det kjempes iherdig for å få ballen i mål. Guttene skrattler og henger i armene og beina våre. Etter en intens batalje vinner Franks lag 3-2, og det er på tide med en velfortjent pause. Noen spiller cricket mens andre spiller sjakk, mens andre er rundt oss og ønsker å prate. Mot kvelden deler vi ut godteri, leker og spill vi har kjøpt inn, og det er god stemning på barnehjemmet!

Neste dag fortsetter vi å leke med dem, og de fremfører også noen sanger for oss. Det begynner å synke inn over oss hvor stort dette egentlig er. Disse guttene var i en forferdelig situasjon for bare noen måneder siden, uten fremtid uten foreldre som så seg i stand til å kunne ta seg av dem. Nå har de klær, mat, skolegang, lekekamerater og et godt liv på barnehjemmet. Takknemligheten er stor!

Neste dag kjører vi vestover mot barnehjemmet for jenter i Rangbull. Gleden er stor over å treffe jentene igjen, og vi får to dager med lek og moro også med dem. Flere av jentene er gode i badminton og fotball, kanskje det er en fremtidig idrettsstjerne her? Under oppholdet fyller Nikita 13 år, og da kjøper vi inn kake og feirer bursdagen med henne. Når vi synger bursdagssangen ser vi på jenteflokken som sitter og synger. Igjen kjenner vi på en sterk følelse av takknemlighet. Disse jentene, med en bakgrunn som er uforståelig vond, sitter nå og synger og smiler. Om noen år har de kanskje fått en utdannelse og kan være med å utgjøre en positiv forskjell i samfunnet.

Det er nå 17 jenter på barnehjemmet, og det kommer 8 nye jenter inn i januar. Både vi, de ansatte og jentene i gleder seg til å møte dem!

Heldigvis fikk vi ordnet det slik at vi dro til India på samme tidspunkt som familien Bjørnø fra Hokksund var der. De har vært på barnehjemmet i Rangbull flere ganger, og kjenner alle jentene godt. Nå fikk de også muligheten til å hilse på guttene. Mariann hadde fått samlet inn penger slik at guttene fikk vært hos tannlege.

Under oppholdet fikk vi også avklart hvilke behov det er på barnehjemmene. Det har blitt dyrere å drifte barnehjemmene med årene, det barnehjemmet for jenter trenger oppussing og det er behov for utstyr som gjør hverdagen vesentlig enklere. Derfor ønsker vi å skaffe flere faddere i løpet av 2019. Kjenner du noen som kunne tenkt seg å støtte dette viktige arbeidet? Hjelp dem gjerne å registrere seg på nettsiden vår ettbarn.no.

En stor takk rettes til våre kjære og trofaste faddere som enten har gitt enkeltbeløp eller gir hver måned. Uten dere hadde ikke dette vært mulig!

Takk for at dere er med og forandrer verden – ettbarn av gangen.

På Facebooksiden vår kan du også se bilder og video fra turen vår på barnehjemmene!

REISEBREV FRA ÅPNINGEN AV NYTT HJEM FOR GUTTER I KALIMPONG, DARJEELING

Hosanna Children’s Home ligger i enden av veien i den grønne utkanten av Kalimpong, med fantastisk utsikt. Når vi ankommer barnehjemmet, ser vi at det er gjort klart til fest! Noen av guttene som skal bo her, venter spent på hva dagen vil bringe, sammen med åtti andre som har kommet for åpningen av det nye barnehjemmet for gutter.

Mai 2018 – Inger Marit Osland har æren av å kutte snoren og erklære hjemmet som åpnet før vi går inn og får utforske rommene og etasjene, grønnsakshagen og lekeplassen til de 25 guttene som skal flytte inn her. Og for et nydelig hjem! Store luftige rom, med to, fire, og seks senger i hvert, vinduer som slipper inn sollyset og utsikten rundt hele, og en stor takterrasse der vi snart skal samles for det offisielle programmet for dagen. Veggene er malt i friske pastellfarger og blomstene henger fra fargerike ampler. Det er både begeistring og forventning i luften!

Åpningsseremonien er både sterk og rørende. Vi får høre historiene til alle de som har vært involvert i å gjøre dette mulig: om Deborah og det første barnehjemmet for jenter, drømmen til pastor Jyoti om dette nye hjemmet for gutter, engasjementet blant familie, venner og kolleger i Norge for å samle inn det som trengtes, støtten fra naboene til barnehjemmet og det flotte arbeidet til de lokale utbyggerne. Vi får høre fra familien som skal flytte inn for å ha den daglige omsorgen for guttene, og fra en uavhengig revisor som bruker sterke ord på ryddigheten og måten pengene er brukt på underveis. Noe av det sterkeste var nok likevel historiene til noen av guttene som skal flytte inn her. I strålende solskinn får vi se jentene danse i fargerike kjoler og synge for oss. Det gjør også en av guttene, med nydelig klar stemme på nepali. Det er umulig å ikke la seg berøre av det vi får være vitne til i dag!

Før avreise fra Norge, fikk noen av barna i Oslo og Skien høre historiene til barna på barnehjemmet og tegnet hilsener til guttene som skulle flytte inn. Disse har vi fått rammet inn sammen med slagordet ”blessed to bless” og har gleden av å overrekke som en hilsen barna kan ha på veggen. Etter seremonien er guttene ivrige til å se på tegningene, og lurer på hvem som hadde tegnet bilene og sommerfuglene og alt det andre. I tillegg til å være et minne fra denne dagen, håper vi budskapet vil bli til inspirasjon for dem i årene som kommer. Det er et fantastisk privilegium å være med å velsigne disse barna med en ny framtid! Og vi har stor forventning til hva guttene kommer til å bety for de rundt seg, for lokalsamfunnet og utover!

Etter det offisielle programmet, forteller pastor Jyoti flere av historiene til guttene som skal flytte inn, og vi får tatt bilder av hver enkelt som skal sendes til faddere guttene skal få. Kontrasten til bildene vi tok av jentene to dager tidligere er slående. Guttene er minst like skjønne, men øynene, klærne, og almenntilstanden vitner om behov som til nå ikke har blitt dekket. Å møte disse barna både fyller hjertet og skjærer i det på samme tid. Etterhvert flytter vi oss ned til spisesalen for et ekte indisk festmåltid! Guttene finner en ball, og får prøvd seg i fotball mot Øystein på lekeplassen. Vi tar inn de mange inntrykkene fra dagen, og hilser på de andre som har kommet for å feire med oss.

Når vi kjører fra barnehjemmet etter en uforglemmelig dag, ser vi gutta sitte på trappa til det nye hjemmet deres, spise chips og kose seg. Tenk hva dette vil bety for dem! Og tenk hva disse gutta skal få lov til å bety for andre, med dette helt nye utgangspunktet for livet!

REISEBREV FRA BARNEHJEMMET I RUNGBUL, DARJEELING

Mai 2018 - Tidlig tirsdag morgen kjører vi på snirklete landeveier oppover grønne åssider og forbi små tettsteder til Kiwanis Nora Children’s Home i Rungbul, en stigning på rundt 1900 meter fra Siliguri der vi starter reisen. Vi befinner oss i den nordøstlige delen av India, i naturskjønne Darjeeling i Vest-Bengal. Før tåken legger seg over området, ser vi te-plantasjene strekke seg nedover åsene langs veien. Vi har fått bli med Inger Marit Osland og Knut og Elisabeth Osland for å besøke jentene på barnehjemmet som ble åpnet for seks år siden. For noen av oss er dette første tur til å hilse på jentene, mens andre gleder seg til å se igjen de kjente ansiktene.

Vel framme ved barnehjemmet blir vi tatt i mot med ekte indisk gjestfrihet, med ’tea and biscuits,’ og tradisjonell hilsen med sjal rundt halsen. Jentene har laget en nydelig velkomstforestilling med dans og sang på både engelsk og nepali. Også vi har gleden av å ha med oss gaver og hilsener fra Norge. I tillegg til Torhild sine hjemmestrikkede luer, votter og sokker, kan vi blant annet forsyne barnehjemmet med fem iPader fra venner og kjente i Norge. I tillegg har vi med pengegaver øremerket til sykler, bøker og annet utstyr jentene ønsker seg.

Etter velkomsten bruker vi dagen med jentene. Det er nå seks år siden barnehjemmet ble åpnet, og mange av jentene har blitt tenåringer. De største jentene får muligheten til ’jenteprat’ med Kristine, som er sykepleier, mens de mindre barna leker både knutemor, slå på ring og mange andre leker med Margrete og barnehagelærer Henriette. Elisabeth, som er spesialpedagog, og jeg, som lektor og rådgiver på videregående skole i Oslo, får en oppdatering fra Deborah og Bunu på hvordan det går med hver enkelt.

Det er tydelig at jentene er både trygge og blide, glade i hverandre og glade i voksenkontakt. Måten de blir sett individuelt gjør også inntrykk: De får leksehjelp etter skolen etter behov, og undervisning i både dans og sang ut fra sine interesser. Mange av jentene liker å lese bøker, og flere ønsker å lære seg språk, som japansk, koreansk eller spansk. Andre igjen er glade i å skrive egne historier, eller flinke til å tegne. Særlig et par av de minste jentene vil gjerne hjelpe Deborah med kyllingene og med å stelle blomstene som følger gelenderne rundt huset. De fleste synes det er gøy å spille spill både inne og ute. Fire av jentene hadde til og med deltatt på et løp i området for ikke lenge siden. Det er utrolig flott å høre hvordan de får utviklet potensialet sitt på ulike områder i hverdagen!

Det ligger tjukk tåke over området mens vi besøker barnehjemmet, ikke helt utypisk for området som ligger ca. 2200 meter over havet. Når sola viser seg, vet vi hvor vakkert det kan være her, men på en dag som denne kommer ulltøyet fra Norge helt klart til nytte! En befaring av hjemmet gjort av Øystein, som er ingeniør, viser at klimaet er en utfordring for bygningen. Dette vil vi også se nærmere på, slik at jentene kan ha det like fint rundt seg i fortsettelsen! At jentene blir eldre gjør også at behovet for plass endrer seg. Det er allerede påbegynt arbeid med å bygge to nye rom på 20 m2 hver.

Til tross for været, stråler ansiktene til jentene. Fiona, som er reisefølgets fotograf, har fanget smilene på nye bilder som fadderne hjemme kan glede seg til å få! Når det er tid for å dra, følger jentene oss til bilene og vinker. Om kun et par dager vil vi se noen av dem igjen på åpningen av det nye barnehjemmet for 25 gutter i nabobyen Kalimpong.

Det gjør inntrykk å få hilse på barna og se og høre hvordan de blir tatt vare på. Det er virkelig stort å få være med på å snu livet til de som trenger det aller mest, ett barn av gangen!

Klart for innflytting på guttehjemmet!

Februar 2018 – På barnehjemmet i Darjeeling blir samfunnstapere til samfunnsbyggere. Nå flytter 30 gutter inn i nytt hjem i Kalimpong.

Darjeeling 2012: De 30 jentene som akkurat har flyttet inn på barnehjemmet er et trist syn. Nesten alle har lus, skabb, lopper, innvollsormer. Mange har seriøse sykdommer. Noen er fysisk skadd etter mishandling. Flere har vært vitne til at foreldre har tatt livene sine.

Fem år senere er det et helt andre inntrykk som møter Knut Osland når han besøker jentehjemmet. Jentene som kom fra tragiske forhold har blitt livsglade jenter som går på skole og drømmer om å bli lærere, sykepleiere og leger. 
Omsorg fra voksne som vil dem vel, tre sunne måltider om dagen, skolegang og legehjelp har skapt store forandringer i jentene. 
– Jeg blir berørt av å se omsorgen jentene har for hverandre, forteller Knut Osland. 
I januar undersøkte han forholdene på K. N. Children's Home i Darjeeling og er fornøyd med utviklingen til barna som bor der. En av jentene fortalte at hun ikke hadde så lyst til å være der i begynnelsen. Men nå føler hun at det er hennes familie og er blitt så glad i ”lillesøstrene sine”, som hun kaller dem. 

Trenger flere rom

Det virker også som relasjonene mellom voksne og barn er gode, ifølge Osland, som har vært involvert i byggingen og oppfølgingen av barnehjemmet. Men i løpet av besøket så han også noen ting som må endres på.
– Det er behov for litt utvidelse av selve bygget for å få noen flere rom. For etterhvert som jentene blir eldre er det ikke så gunstig å ha så mange på hvert rom, forklarer han.
Han har også snakket med de ansatte om at jentene bør få mer tilgang til internett og at de eldste jentene trenger litt større frihet.

Ble Harvard-student

Før barnehjemmet ble bygget, begynte Kiwanis Nora Skien å støtte barneskoleelever som gjerne ville gå på videregående skole. En av dem var Anmol. Han virket ikke som noen stjerneelev, men Inger Marit Osland, som står i spissen for skoleprogrammet, hadde troen på ham. Den unge gutten ville egentlig gå på en kunstskole. Der kom han ikke inn. Men Anmol har likevel fått oppleve en eventyrlig suksess. Som en av bare seks utenlandske studenter ble han valgt ut til å gå på Harvard med fullt stipend! I dag holder han på med å ta doktorgraden i Beijing. Målet er å jobbe i FN. Allerede nå, mens han fortsatt studerer, har han begynt å betale skolegangen for to elever. 

Flytter inn på nytt guttehjem

Denne måneden flytter 25 gutter inn på det nye barnehjemmet i Darjeeling. Byggingen har ikke gått helt uten hindringer. I 104 dager stod arbeidet helt stille på grunn av en stor streik i hele området. Men Knut Osland forteller at de har vært veldig fornøyd med alt fra arkitekt til byggeleder. 
– De har fått et personlig engasjement for saken og har gjort ting så billig som mulig, samtidig som kvaliteten er god, forteller han. 
Osland sier det gjør uutslettelig inntrykk på ham å følge innsatsen for de indiske barna.
– Jeg skulle ønske alle som har gitt kunne vært der og sett hva som har skjedd med barna og hvor mye vi får for så lite. En liten gave fra Norge kan forandre et liv, avslutter han.

Oktober 2016
Knut og Elisabeth er nå i India, bl.a for å se hvordan byggingen av det nye barnehjemmet går og for å følge opp Nora Kiwanis Barnehjem for jenter. Her er en liten statusrapport fra dem og mer følger senere.